Til toppen

Hvorfor heter det spark, pappa?

Det er en kald januarmorgen i høyfjellet. Soveromsvinduet i hytta er tegnet med de nydeligste isroser. Stille tar du på deg ull og tusler ut i stua. Mia, datteren din, har allerede stått opp og lurer fælt på hva dere skal finne på i dag.

– Pappa, hva var den lange tynne dingsen du putta på taket før vi reiste i går? Mia spør forventningsfullt. Hun hadde tydeligvis fått med seg det som skulle være en liten helgeoverraskelse.

– Ja, vet du hva? Det er en artig sak. Jeg kjøpte meg en spark her om dagen. Tenkte vi skulle ta en sparketur ned til bygda i dag. Har du lyst til det?

Mia ser ut som et eneste stort spørsmålstegn.

– Spark? Hva er spark?

Du forklarer at spark er et morsomt kjøretøy man kan bruke om vinteren, når det er snø. At det er noe du selv pleide å ake med når du var barn, som var veldig gøy.

– Jeg tenkte vi kunne sparke ned til bygda og ta oss en tur innom kafeen. Så handler vi litt og sparker tilbake hit. Ok?

– Ok, svarer Mia.

Rask montering

Vinterfrosten har fått godt tak denne lørdagen. Sola har ennå ikke dukket opp på tunet, men den skinner i guloransje toner nede på veien. Du har akkurat rukket å montere sammen sparken, før Mia stormer ut døra.

– Men, hva er det? Den så jo ikke sånn ut i går? Hvorfor er den helt annerledes.

– Det er fordi jeg har trylla! Neida, jeg har bare skrudd den sammen, med de to skruene her. Du skjønner, i går var den flat, for at den skulle passe oppi takboksen vår. Nå er vi klare for tur! Vil du sitte på, så sparker jeg?

Mia setter seg på sitteunderlaget i skinn som du har lagt på setet. Det varmer godt i vinterkulda. Hun kikker forventningsfullt ned på sparken. Lurer nok veldig på hvordan denne fungerer. Beina rekker akkurat fram til støtfangeren foran.

Sparken skyter fart

For en dag! Snøkrystaller på trærne skinner som sølv mot januarsola. Det går litt trått de første meterne, der snøen er løs og frossen. Nede på hovedveien har sola fått litt tak i den hardpakkede snøen. Du styrer sparken ut mot bilsporene og sparken nærmest skyter fart. Herlig! Akkurat slik du husker det. Bilder fra 80-tallet dukker opp i hodet ditt og det føles nesten som du har reist tilbake i tid.

– Oi, ler Mia. Dette går jo fort! Datteren din nynner fornøyd og ser opp på deg med et smil. Nordadraget har gitt henne friske, røde kinn. Hun ser fremover igjen, mens sparken glir gjennom det vakre vinterlandskapet. Nederst i bakken venter kafeen. Kakao og boller er en perfekt pause.

Bitt av sparkebasillen

På veien til butikken får Mia prøve sparken. Selv om sparken er litt stor tar hun ikke mange sparkene før hun er bitt av basillen.

– Dette er gøy pappa! Kan jeg også få en sånn en, spør hun.

– Hmm, kanskje det? Denne her er nok litt i største laget til deg. Men, jeg vet jo at det finnes to mindre sparker. Mamma har en som er litt mindre enn denne. Kjøper vi en barnespark kan søsknene dine også få prøve når de blir litt større. Vi kan stikke innom sportsbutikken og kikke på dem?

Mia er ikke vanskelig å be, og på vei tilbake har dere hver deres spark. Den lille varmen fra sola har gitt mildere føre. Siste stubben blir Mia litt sliten. Det løser dere enkelt med å koble sparkene sammen som et tog. Mia trives stort som lokfører. Vel hjemme i hyttetunet er resten av gjengen ute og leker i snøen.

Hvorfor heter det spark, pappa?

– Se mamma hva jeg har fått, roper Mia. Hun viser stolt fram Espegard-sparken sin. Mamma smiler tilbake.

– Så heldig du er, jenta mi! Nå kan vi reise på sparketur alle sammen. Lillesøster og -bror synes også sparken ser morsom ut. Resten av lørdagen går med ute i snøen. Dere kjører opp og ned veien. Mia og søsknene synes det er aller gøyest med sparktog. Når hun skal legge seg for kvelden spør hun.

– Hvorfor heter det spark, pappa?

– Du, det er nok fordi man får fart ved å sparke fra, tror jeg. Bestemor kaller det for sparkstøtting. Jeg trodde lenge det var fordi man støtter seg til sparken. Men hun hadde lest et sted at det er fordi den var kort. Selv synes nå jeg den der ganske lang, er du ikke enig? Mia svarer ikke. Hun sover, med like røde kinn som solnedgangen noen timer tidligere.